Historie
I kirkens første tid var konfirmasjonen en del av biskopens dåpshandling, med salving og velsignelse av den døpte. Av praktiske grunner ble konfirmasjonen skilt fra dåpen i tid. Den ble derfor oppfattet som en selvstendig handling, og etter hvert et selvstendig sakrament i tillegg til dåpen.
Reformatorene beholdt konfirmasjonen som ordning, men forsto den som forberedelsen av de unge til den første nattverdgangen. Til denne forberedelsen hørte katekismeundervisning og offentlig prøving av kunnskaper. Det var blant annet denne forståelsen som lå til grunn da konfirmasjonen ble innført i Norge i 1736.
Selve konfirmasjonshandlingen var en offentlig bekreftelse, hvor konfirmantene både var objekt for Guds bekreftelse og subjekt i sin personlige bekreftelse på at de ville leve som kristne.
Les mer »
Fra bekjennelse til bekreftelse
Ifølge luthersk tradisjon innebar innholdet i konfirmasjonshandlingen bekreftelse av dåpsløftet, bekjennelse og velsignelse ved håndspålegging. I 1981 fikk Den norske kirke en ny ordning der konfirmasjonen fremstår som en ren forbønns- og velsignelseshandling. Konfirmasjonstiden innebærer fortsatt utfordring og anledning for den enkelte konfirmant til å bekjenne troen. Tyngdepunktet har imidlertid forskjøvet seg fra konfirmasjonsdag og forbønnshandling til konfirmasjonstid som en læretid hvor en rekke muligheter for involverende arbeidsmåter som samtalegrupper, leiropphold, tjenesteoppgaver og interessegrupper vektlegges, i tillegg til mer tradisjonell undervisning.
Hovedelementet i konfirmasjonsteologien i dag er Guds bekreftelse av den enkelte konfirmant i troen og i livet. Ved å delta i konfirmasjonstiden kan den unge erfare, reflektere rundt og bli styrket i troen og sin tilhørighet til kirken. I den avsluttende konfirmasjonsgudstjenesten blir det bedt for konfirmanten, og kirken bekrefter at den unge er døpt til liv i Kristus. Konfirmasjonstidens basis er dåpen på samme måte som for trosopplæringen for øvrig.
Dåpen er en forutsetning for å delta i den avsluttende forbønnsgudstjenesten. Slik understrekes dåpens grunnleggende betydning for tro og tilhørighet til Kristus og kirken. Konfirmasjonstiden er åpen for både døpte og udøpte ungdommer. For unge som ikke er døpt, ønsker kirken i konfirmasjonstiden å veilede den unge i en prosess til et selvstendig valg i forhold til tro og dåp.