Om kirken

Hvorfor går kristne i kirken?

Det er søndag morgen. Klokka er 11 og gudstjenesten begynner. Hvorfor går kristne i kirken? Ja, hva er det de holder på med der? I Bibelen står det at der "to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt i blant dere". Et annet sted står det "La oss å ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger". Gud ønsker ikke at vi skal være kristne alene.

Han vet at vi trenger nærhet, omsorg, felleskap og tid med hverandre for å ha det godt, og at vi også trenger nærhet og fellesskap med han. I kirken møter vi hverandre, og sammen møter vi Gud gjennom bønn, lovsang, undervisning og nattverd.  Vi er aldri bare kirke for oss selv. Vi er også alltid kirke for verden. Hver gudstjeneste slutter med at vi blir sendt ut for å tjene Gud og våre medmennesker med livene våre. Gud vet at vi er aller best sammen med andre. Derfor ber han oss om å holde sammen, ta vare på hverandre og elske hverandre. Kirken er et sted hvor en kan komme med hele seg. Alt det gode og alt det vonde. Det er også et sted å samle krefter, mot, ro og forståelse for hva det vil si å være en Jesu etterfølger i hverdagen, i verden. 

Hva er dåp?

Når kirken døper mennesker, er det fordi Jesus har sagt vi skal gjøre det: Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. (Matt 28, 19-20a). Ulike kirkesamfunn har litt forskjellige forståelsen av hva som skjer i dåpen. Men i Den norske kirke tror vi at vi blir tatt inn i Guds familie. Vi tror også at vi får Den hellige ånd i oss når vi blir døpt. Vi tror at det er Gud som gjør noe med oss i dåpen. At vi døper små barn, framhever dette. Det er Gud som tar i mot oss før vi har gjort noe for han. Vi blir en del av alle de millioner av mennesker som tilhører ham. Bibelhistorien om den lamme mannen som blir båret til Jesus, er en god illustrasjon på dette. Han kan ikke gjøre noe selv for å komme til Jesus, men blir båret dit av andre. Så tar Jesus ham imot og helbreder ham. Selv om små barn ikke kan utrykke noen tro, mener vi likevel at tro og dåp henger sammen. Det vi får i dåpen, lever videre gjennom troen. Derfor driver kirka også med trosopplæring, slik at vi kan bli ført inn i den troen vi blir døpt til - og kan få leve videre i den. Det er slik Jesus sier i ordene ovenfor - det handler ikke bare om å døpe, men også om å lære. Akkurat som med nattverden, har Gud gitt oss dåpen som en konkret handling, som gjør det enkelt for oss å ta i mot det han vil gi oss. 

Hvordan foregår dåp av voksne?

I kirken døper vi fordi Gud vil det. Da Jesus sendte vennene sine ut i verden for å fortelle om han, sa han også at de skulle døpe mennesker i hans navn. I Den norske kirke tror vi at vi blir født på ny som Guds barn i dåpen. Når små barn døpes, er det foreldrene som bærer barnet frem i denne troen. De lover, foran menigheten, å oppdra barnet i den kristne tro. Når voksne døpes, kommer de med sin egen tro, og med et eget ønske om å tilhøre Jesus. Hvordan voksendåp foregår, kan være ulikt fra kirkesamfunn til kirkesamfunn. I Den norske kirke er det vanlig at den som døpes, bøyer hodet over døpefonten, fatet med vann, og presten tar vann over hans eller hennes hodet tre ganger: i Faderens, i Sønnens og i Den hellige ånds navn. Andre steder har de full neddykking. Den som skal døpes, går ned i et basseng, og blir dukket under med hele seg. Poenget begge steder er å vise at vi blir født på ny, at vi dør (dukkes under) og står opp (reiser seg igjen) med Jesus. Den som døpes, bekjenner også sin tro. I vår kirke gjøres dette ved å lese trosbekjennelsen. Her bekjenner vi at vi tror på Gud, Jesus og Den hellige ånd, at vi trenger Gud i livet vårt og ønsker å leve sammen med han. Dåpen foregår som regel når menigheten er samlet, det vil si på en gudstjeneste. Slik er det for at den døpte skal bli en del av menighetens fellesskap, og ta del i nattverdfeiringen. I dåpen møter vi Guds kjærlighet og tilgivelse. Når noen bestemmer seg for at de vil døpes, er det viktig at kirken sørger for å gi undervisning og oppfølging i hva dåpen innebærer.

Hvorfor er det statskirke i Norge?

For flere hundre år siden ble den kristne kirke i Europa delt i flere ulike kirkesamfunn. Dette skapte uroligheter i samfunnet. For å få slutt på urolighetene ble det bestemt at alle i et fyrstedømme skulle stille seg bak samme religion som fyrsten deres hadde. Det ble fastsatt én offentlig religion for å skape enhet og tilhørighet, og for å skape ro og orden. Stat og religion skulle bindes sammen. Dette ble vanlig i mange land, også i Danmark/Norge. Da Norge fikk sin egen grunnlov i 1814, ble det skrevet ned i den at kongeriket Norge hadde kristendom som offentlig religion. I Norge i dag har vi også det vi kaller religionsfrihet. Det betyr at selv om vi har statskirke, så kan folk tro på det de vil. Ingen blir tvunget inn i en religion. Det pågår for tiden en debatt i Norge om vi skal fortsette å ha statskirke eller ikke. Dette er det uenighet om både utad og innad i kirken. Noen mener at kirken må få bestemme over seg selv - at den må få være et selvstendig trossamfunn uavhengig av staten og dens meninger. Andre mener at kirken kan være mer tilgjengelig for hele folket ved å fortsette å være knyttet til staten gjennom grunnloven.

Hvor mange går i kirken? Hvor mange er kristne?

I 2005 gikk 6,7 millioner mennesker på gudstjeneste i Den norske kirke. Det er mer en fire ganger så mange som det var tilskuere på norske eliteseriekamper i fotball. I tillegg kommer et mylder av kristne aktiviteter og møter, ungdomsarbeid, søndagsskoler, klubber, kor og bedehus. Hvor mange som er kristne, er jo ikke godt å svare på. I 2004 svarte halvparten i en undersøkelse at de ikke var kristne ut fra sin egen forståelse av hva det ville si å være kristen. Den andre halvparten kalte seg selv kristne. Folk legger forskjellige ting i hva det vil si å være kristen eller hva det vil si å tro på Gud. Det er derfor en umulig oppgave å si helt nøyaktig hvor mange som er kristne eller ikke. 83 prosent av alle nordmenn er medlemmer av Den norske kirke (ca 3,9 millioner). Om lag 40.000 konfirmerer seg hvert år - og like mange barn blir døpt. Det er uansett sikkert at mange, mange flere enn dem som går i kirka regelmessig, har en dyp tro på Gud. 

Hva er nattverd?

Kvelden før Jesus ble korsfestet, var han sammen med sine disipler. De spiste et godt måltid og snakket sammen. Under dette måltidet startet Jesus tradisjonen med nattverd: Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: "Ta imot og spis! Dette er min kropp." Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: "Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. (Matt 26, 26-28) Hver gang vi feirer nattverd, blir disse ordene sagt! Kirka har tatt på alvor de løftene og den beskjeden Jesus gav. Derfor har det å feire nattverd sammen vært viktig for kristne gjennom to tusen år. Vi gjentar de ordene Jesus sa, og tror at når vi feirer nattverd sammen, gjelder Jesu ord fortsatt. Derfor er det ikke bare brød og vin vi får i nattverden, men Jesu egen kropp og eget blod. Kanskje har du hørt noen snakke om nettopp det - "å ta imot Jesus". Eller kanskje de snakker om å "slippe Jesus inn i hjertet ditt". Det er ikke alltid så lett å vite hvordan man skal gjøre slikt. Da er det fint å kunne gå til nattverd og få brød og vin, Jesu kropp og blod. Når du spiser og drikker det, tar du imot han. Da slipper du Jesus inn. Du tar også imot tilgivelse for syndene, slik Jesus sa i ordene overfor.

Hvorfor har vi gudstjenester?

Da Gud skapte mennesket, skapte han oss forskjellige. Men en ting fikk alle: sosial avhengighet. Derfor er det å gå på gudstjeneste en veldig viktig ting for en kristen. Å være kristen er noe man er i fellesskap med andre. Men hva er en gudstjeneste? Er det salmebok og orgel, eller er det gospel, dansende pastorer og hæla i taket? Gudstjenester verden over har uttallige former. Noen steder er det salmer fra middelalderen, andre steder hip-hop, og noen steder begge deler på samme gudstjeneste. Det er ikke musikken som avgjør. Gudstjeneste er ikke en bestemt form. Det avgjørendeer at det er en toveis kommunikasjon mellom menigheten og Gud. Gud vil noe med oss, og vi vil noe med Gud. Det er innholdet som teller. Poenget er at Gud vil vi skal holde gudstjeneste. Så viktig er gudstjenesten at den ble symbolet på frihet for slavene i Egypt. Da Israel led under Faraos regime, kom Moses med løftet om at en dag skulle de feire gudstjeneste i ørkenen, i Guds nærhet og borte fra Farao. I Norge holdes de fleste gudstjenestene på søndag kl. 11.00. Søndag, fordi det er Jesu oppstandelsesdag. Kl. 11.00 fordi bonden i gamle dager skulle ha tid til å melke kyrne først. Men det er også flere og flere gudstjenester som holdes seinere på dagen. Det går flere til kirke hvilken som helst søndag, enn det går folk på tippeligakamper. Man begynte å holde gudstjenester rett etter Jesu oppstandelse og himmelfart. I begynnelsen feiret de den på sabbaten (lørdag). Først gikk de i synagogen og var med på jødenes gudstjeneste, deretter dro de hjem til hverandre og fortsatte med kristen forkynnelse og nattverd. Men etter hvert ble søndagen gudstjenestedag. Vi vet noe om hvordan de første kristne holdt gudstjenester. Justin Martyr, som levde bare 100 år etter Jesus, er en av dem som forteller oss hvordan: "På den dag som kalles solens dag, samles alle, enten de bor i byene eller på landsbygda. Man leser fra apostlenes erindringer eller profetenes skrifter så langt tiden tillater. Når den som leser, har sluttet opplesningen, sier forstanderen et formaningens ord der han oppfordrer oss til å etterleve de gode ting vi har hørt. Deretter reiser vi oss alle og lar bønner stige opp. Når vi har avsluttet bønnene (...) bæres det frem brød, vin og vann, og forstanderen fremsier etter sin nådegave bønn og takksigelse. Og til dette sier menigheten jublende "Amen!" Deretter skjer utdelingen til hver enkelt, og vi nyter det slik det har blitt holdt takkebønn over. Til dem som er fraværende, sendes brød og vin med diakonene. De som har overflod, og som er villige til det, de gir av sitt..." Her ser vi sporene av det som alltid har kjennetegnet en kristen gudstjeneste. Man hører Guds ord. Man ber og ærer Gud. Man deler nattverden. Man gir til dem som trenger det. Nå skal det ikke stikkes under en stol at det går an å kjede seg på en gudstjeneste. Kanskje har gudstjenesten en form som du ikke forstår noe av. Da har du tre valg: 1. Holde deg borte. Da går du glipp av noe, og andre går glipp av deg. 2. Finne en menighet der du skjønner gudstjenesten bedre. 3. Prøve å knekke kodene. En gudstjeneste er som en port inn til en annen verden. Det kan være vanskelig å finne den, men hvis du gjør det, vil du oppdage at det skjer mye som du først ikke var i stand til å se. Vi feirer nemlig ikke gudstjeneste alene, men sammen med himmelens hærskarer. Bibelen forteller om en gudstjeneste i himmelen som går 24 timer i døgnet, hver dag. Når vi her på jorda feirer gudstjeneste, gjør vi det sammen med dem som er i himmelen. Derfor opplever mange at noe i gudstjenesten kan gi dem noe å leve på i lang tid framover. Da har de kommet i nærkontakt med Gud.